Da eg var lita jente

.

Da eg var lita jente hadde vi heime ein bokserie som heiter Mitt Skattekammer. Eg trur det var 10 bind i serien og bøkene var tilpassa barn i ulik alder. Dei første bøkene inneheldt enkle små dikt og historiar som eigna seg for dei aller minste. For kvar bok blei tekstane lengre og historiane fekk eit anna innhald.
Bøkene fulgte meg i oppveksten. Foreldra mine las mykje for meg og bror min. Eg kan hugse vi låg som tente lys i sengene våre og høyrde på alle dei spanande fortellingane. Ei av bøkene inneheldt historier fra H.C. Andersen, og eg kan hugse at eg gråt når eg høyrde historien om jenta med svovelstikkene.
Eg syntes så synd i den lille jenta..
Historien om den stygge andungen festa seg også i minnet. Vi kikka i bøkene både seint og tidleg og valde sjøl kva for ei historie vi hadde lyst til å høyre om kvelden. Det var så godt å høyre stemmen til ho mor før eg skulle leggje meg til å sove. Ho las med slik ein innleving at det var som eg var midt i fortellinga sjøl.
Eg satte så pris på å bli lest for som lita, og eg fekk interesse for å lese bøker sjøl. Da eg blei mor sjøl var det naturleg for meg å lese for ungane mine, noko dei har satt stor pris på!
No når eg går på lærarutdanninga har eg verkeleg fått forståing for kor viktig det er å lese for barn. I møte med ulike tekstar og sjangre får barnet røynsle med måtar ein kan bruke språket på. Barnet får samstundes ny kunnskap og mange gode opplevingar. Fantasien vert stimulert og barnet får lyst til å lese sjøl. Historiane og språkformuleringane barnet har høyrt, fester seg i minnet og blir noko som barnet sjøl kan nytte seg av i si eiga skriving :)
Eg hadde kunst og handverk som valgfag første studieår. Ei av oppgåvene vi fekk var å lage ei bok. Oppgåva var tverrfagleg med norsk. Det skulle være ei billedbok med tekst og bilete på kvart oppslag. Eg skreiv om pingvinguten Peik som kom bort fra foreldra sine under den store vandringa over isen. Han måtte klare seg sjøl i lang tid men blei lukkeleg gjenforeint med familien sin til slut.
Vesle Anniken som eg er tante og gudmor til blei veldig glad for boka ho fekk til jul av meg ;)

                               

Vurdering i skulen, på nynorsk

I dag prøver eg å skrive på nynorsk.
Det tar sjølvsagt lengre tid men det er ein del av arbeidskrava i norsk 2, at nokre tekstar skal være på nynorsk.

I går leste eg pensum om vurdering i skulen på utdanningsdirektoratet sine nettsider http://www.udir.no/Vurdering-for-laring/Om-vurdering-og-laring/ 

Den første siden har overskrifta ”Kva er vurdering for læring?”, og på venstre side er det ein kolonne med ulike titlar ein kan klikke på for å få opp nye sidar som utdyper temaet.                                
Det er ei fin side som tar for seg alle aspekt ved vurdering, både undervegsvurdering, eigenvurdering, kvarandrevurdering, vurdering med framovermelding og sluttvurdering. På nettsiden er det og ein rekkje filmar som viser gode døme på korleis ein kan utvikle ein vurderingskultur i klassen og på skulen. Alle filmane peiker på at det er viktig å ha klare mål for opplæringa og at vurderingskriteriane blir laga etter dette. Det må være ein klar samanheng mellom det eleven skal lære og det han eller ho skal vurderast etter. Filmane viste gode døme på korleis elevane kan medvirke til å lage vurderingskriteriar og korleis dei kan være med å vurdere båe seg sjølv og medelevar. Det som kom fram under intervju med lærar og elevar var at elevane måtte trenast i dette, for dei synest det er vanskeleg å skulle seie til ein ven at arbeidet deira ikkje er bra nok. Læraren fortalde at ho ofte gjentok at elevane måtte være ærlege mot einannan og hugse på at det er arbeidet som skal vurderast, ikkje personen. Difor laga klassen ferdige kriterier som elevane skulle nytte seg av, og dei skulle begrunne kvifor dei meinte at noko ikkje var bra nok.
Dette var arbeid med undervegsvurdering. Elevane fikk tid til å se på arbeidet sitt etter kvarandrevurderinga og rette feila sine eller forbetre oppgåva si før innlevering. På denne måten var elevane medvirkande i si eiga læring og dei blei oppmerksame på krava på ein ny og betre måte.

Då eg var i praksis første året var eg i ein 6. klasse. Dei hadde ein veldig flink lærar som var tydeleg med å forklare elevane sine kva måla var for læringsøkta. Måla stod på ukeplanen til elevane slik at også foreldra kunne følgje med. I tillegg skreiv han målet for timen på tavla. På slutten av timane stilte han refleksjonsspørsmål til elevane for å sjekke kva dei hadde fått med seg fra timen og undervisninga. Han lot også elevane være med på å vurdere kvarandre etter framlegg dei hadde i klassen.

                                     


Bileta er fra udir si nettside:

http://www.udir.no/Upload/Vurdering/vfl/VFL%202012/Mellomtrinnet9.jpg

http://www.udir.no/Upload/Vurdering/vfl/VFL%202012/Barnetrinnet19_web.jpg
 

Om skriveglede, minne fra praksis

Første studieår var jeg i praksis i en 6. klasse. De hadde en veldig dyktig lærer som var flink å få elevene inspirert til å skrive. Klassen hadde norsk og de leste en historie om noen svarte og hvite hester som levde adskilte fra hverandre. Det eneste de hadde felles var elven som rant mellom dem. Begge hesteflokkene var redde for hverandre og de hadde sterke fordommer mot hverandre. Det ble sett på som høyforræderi å ta  kontakt med noen fra den andre siden. Men en dag var det en hest som våget å snakke til en hest fra den andre siden. Det viste seg at de var svært like og hadde de samme tankene om hverandres flokker. De bestemte seg for å være venner og de rømte bort sammen. Det ble en vill jakt etter de to...
Det var en spennende fortelling med et underliggende budskap. Historien ga også mange assosiasjoner til virkelige hendelser.
Underveis i historien stilte læreren mange spørsmål til elevene og de kom med sine tanker og synspunkter om  det de hørte. Så fikk de i oppgave å skrive slutten på historien. Hvordan gikk det med de to hestene som rømte? Før elevene gikk i gang med skrivingen hadde de felles idèmyldring på tavla og de laget tankekart. Dette gjorde læreren for å hjelpe i gang de elevene han visste strevde litt. Elevene ble kjempeivrige og kom med mange ideer, alt fra romantisk kjærlighet mellom de to hestene til invasjon fra verdensrommet... Historien skulle de skrive som hjemmelekse, så skulle de presentere historien sin for klassen neste norsktime.  Hvis det var noen som ikke ville lese sin historie selv kunne læreren gjøre det.
Det var så fornøyelig å høre hva elevene hadde diktet. De var så flinke til å skrive, og historiene var så forskjellige. Mange hadde også laget flotte tegninger til historien sin. Klassen hadde tydeligvis en god skrivekultur og de var vant til å gi hverandre positiv og konstruktiv respons. Det ble mye klapping og mye ros til alle historiene. Elevene var glade og veldig fornøyde. De opplevde anerkjennelse for arbeidet sitt, de fikk medvirke i et inkluderende klassefellesskap og de kjente på gleden ved å mestre. Det var virkelig flott og inspirerende å få oppleve dette.
Det minner mye om prosess skriving som det slås et slag for i pensumboka Dialog om tekst, av Anne Håland.

Om å skrive

Skriving er en aktivitet som kan vekke motstridende følelser hos mange. Det er med skriving som med andre aktiviteter, noen elsker det og andre hater det.
Men skriving er en grunnleggende ferdighet som elevene skal tilegne seg på skolen gjennom mange år, så hvordan skal vi kunne gjøre skrivingen til noe positivt og noe som skaper glede og mestring for elevene?
Lærerne har et stort ansvar for å møte elevenes tekster med engasjement, støtte opp om og stimulere elevenes skriveutvikling. Det er viktig at elevene ikke bare lærer å lese og skrive som delkunnskaper i skolen, men at disse grunnleggende ferdighetene inngår i meningsfulle sammenhenger for elevene i alle fag. Dette går klart fram av kunnskapsløftet sine føringer for lese og skriveopplæringa.
Det er svært viktig at en lærer bryr seg om hva elevene skriver, stiller krav og har forventninger til det de skriver, både språket og innholdet. Disse kravene og forventningene må være tilpasset elevenes alder og forutsetninger.
Når elevene får i oppdrag å skrive kan det være både for hånd og på datamaskin. For at elevene skal kunne utvikle sin kompetanse må de få konstruktive tilbakemeldinger fra læreren på tekstene sine. De må lære seg å skrive til en mottaker slik at andre forstår hva det er snakk om i teksten. Det handler om å ta en annens perspektiv. For å lære dette må de ha en reell mottaker som kan rettlede dem underveis.
Når elevene oppdager nye måter å komponere ei historie på, nye sjangre, nye måter å binde sammen setninger på, våger å bruke nye ord de har lært, vil dette være viktig lærdom for å kunne uttrykke seg skriftlig i et samfunn hvor kravet til skriftlighet bare blir større og større. Dialog om tekster er derfor kjempeviktig. I dialogen vil elevene få nye impulser til hva de kan gjøre bedre og de vil se hva de selv mestrer og er god til. Dialogen bør starte før skrivinga tar til. Her avklares krav og forventninger. Underveis i skrivinga vil elevene gjennom dialogen få vite om han eller hun er på rett vei eller må endre kurs,  og i etterkant vil dialogen si noe om veien videre mot å bli en god skriver.
Dialogen kan foregå i klassen mellom lærer og elevene samlet og mellom lærer og enkelteleven.

Felles tekstskaping som for eksempel etter en tur klassen har vært på, kan være bakgrunn for en god dialog om hvordan en fortelling blir til. Hvordan lager vi en god setning, og hvordan kan de neste setningene i en fortelling starte for at det ikke skal bli en oppramsing med så gjorde vi ditt, så gjorde vi datt. Gjennom dialogen skapes en skrivekultur der elever og lærer er engasjerte og engasjerer hverandre.
Fra  boka Dialogar om tekst, av Anne Håland.

Scribus

Så har vi jobbet med programmet Scribus som er ferfekt for arbeid med plakat.
Det handler om å lage sammensatte tekster digitalt, med bruk av bilder og tekst som skal samsvare i et budskap, og forarbeidet blir litt som ved Photostory.
Man gjør et utvalg av bilder som passer til tekstens budskap og legger disse i ei prosjektmappe. Da er mye av arbeidet gjort.
Som bakgrunn kan man velge å bruke et bilde eller en farge. Så kan man sette inn bilderammer i ulike fasonger som  avlange, kvadratiske, runde, hjerteformede osv. Ved å høyreklikke inne i bilderamma kan man sette inn et aktuelt bilde og tilpasse det til ramma. Bilderamma kan også dreies på slik at det står på skrå hvis man ønsker det. Tekst kan man legge til ved å sette inn tekstbokser, høyreklikke inni dem og legge til eller redigere tekst. Tekstboksene kan legges oppå bildene eller der du ønsker, og disse kan også dreies på slik som bildene.
Jeg synes det var et artig program som gir mange muligheter. Plakatoppgaver kan gis i alle fag og til mange ulike tema. For eksempel når klassen skal lage invitasjon til kunstutstilling ved skolen eller kulturkveld. Det kan lages plakat til kirkebesøket i forbindelse med RLE faget, turen i fjæra i forbindelse med naturfag eller det kan lages plakatoppgave i mat og helse der elevene skal dokumentere arbeidet sitt med bilder og oppskriften kan inngå.
Mulighetene er mange og åpner for varierte og kreative arbeidsmetoder i undervisningen. Det er ikke alle elever som er glad i å tegne eller skrive for hånd. Når elevene får muligheten til å vise sin kunnskap og læring gjennom digitalt arbeid, kan det gi større mestringsfølelse, noe som henger nært sammen med motivasjon og lærelyst.

Photostory

Nå har vi nettopp hatt som arbeidskrav i Norsk 2 å lage en bildefortelling med programmet Photostory 3. Noen bruker sikkert også andre programmer som I Movie Maker  eller lignende, men i alle fall var det Photostory vi fikk innføring i å bruke sist vi var på samling.
Jeg hadde programmet fra før og hadde også brukt det tidligere, derfor gikk det veldig greit å komme i gang med bildefortellingen.
Når man skal lage en bildefortelling er det greit å starte med å tenke ut hva som skal være temaet i fortellingen. Enten den skal ha et bestemt budskap eller du bare ønsker å vise flotte bilder fra en tur eller opplevelse er det viktig å sortere ut og samle de bildene du ønsker å bruke i ei merket mappe. Da sparer du mye tid.
En bildefortelling, som alle andre fortellinger har en begynnelse og en slutt, så det er viktig å tenke ut hvilken rekkefølge bildene plasseres i når du legger dem på tidslinja i programmet, slik at fortellingen får en naturlig progresjon, gjerne med et høydepunkt eller flere.

Så kan man legge til passende tekst til bildene, lese inn kommentarer eller legge på musikk, enten til bestemte bilder eller hele bildefortellingen. Overganger mellom bildene og visningstid kan også bestemmes for hvert bilde. For hver operasjon man gjør i programmet kan man velge forhåndsvisning. Dette gjør det enkelt og redigere underveis før man sier seg fornøyd med prosjektet.

I Photostory er det også et utvalg musikk og lydklipp man kan bruke, eller man kan velge å hente musikk fra eget bibliotek på datamaskinen. Når man skal publisere en bildefortelling er det viktig å huske på loven om opphavsrettigheter. Hvis man ikke bruker egne bilder bør man sjekke opphavsrett før man "låner" bilder fra andre. Det samme gjelder for bruk av musikk. Flickr.com er et nettsted der en kan finne bilder som gir fri bruk. Det er bare å sjekke ut innstillingene for det aktuelle bildet du kunne tenke deg å låne. På Jamendo.com gjelder det samme for musikk.

Jeg synes selv det var vanskelig å finne passende musikk til bildefortellingen min. Jeg lastet ned en låt fra jamendo, men da jeg skulle laste den opp på Photostory fikk jeg beskjed om at det var en ugyldig musikkfil så jeg kunne ikke bruke den likevel. Til slutt i min frustrasjon endte jeg opp med å bruke en melodi av Kari Bremnes. Ikke helt etter reglene nei, men jeg håper jeg får tilgivelse for det. Sangen passet i alle fall veldig bra med fortellingen min, for det er noe med at musikken og bildene sammen skal forsterke budskapet.
Dette med musikken må jeg forske videre på og jeg tar mer enn gjerne imot tips fra andre som kan dette bedre enn meg. Jeg synes jeg brukte alt for lang tid på å finne passende musikk til bildefortellingen min men jeg  håper imidlertid det går lettere etter hvert som jeg får mer erfaring.

I praksis med 6. klasse fikk elevene lage bildefortelling i kunst og håndverktimene. De jobbet i grupper på tre og fire sammen,tok bildene selv på skolen og laget sine egne fortellinger med kommentarer og musikk. Da alle var ferdige hadde vi felles filmfremvisning i klassen, og gruppene fikk være med på å vurdere hverandre etter forhåndspresenterte kriterier. Det var utrolig gøy å være med på og noe som alle elevene likte. De ga hverandre mye applaus og alle gruppene fikk gode, konstruktive tilbakemeldinger.  Arbeid med bildefortelling kan brukes i alle fag da digitale ferdigheter inngår som en grunnleggende ferdighet i alle fag. Arbeidet er kreativt og stimulerer til motivasjon og lærelyst!

Legger ved bildefortellingen min her :-)