Om skriveglede, minne fra praksis

Første studieår var jeg i praksis i en 6. klasse. De hadde en veldig dyktig lærer som var flink å få elevene inspirert til å skrive. Klassen hadde norsk og de leste en historie om noen svarte og hvite hester som levde adskilte fra hverandre. Det eneste de hadde felles var elven som rant mellom dem. Begge hesteflokkene var redde for hverandre og de hadde sterke fordommer mot hverandre. Det ble sett på som høyforræderi å ta  kontakt med noen fra den andre siden. Men en dag var det en hest som våget å snakke til en hest fra den andre siden. Det viste seg at de var svært like og hadde de samme tankene om hverandres flokker. De bestemte seg for å være venner og de rømte bort sammen. Det ble en vill jakt etter de to...
Det var en spennende fortelling med et underliggende budskap. Historien ga også mange assosiasjoner til virkelige hendelser.
Underveis i historien stilte læreren mange spørsmål til elevene og de kom med sine tanker og synspunkter om  det de hørte. Så fikk de i oppgave å skrive slutten på historien. Hvordan gikk det med de to hestene som rømte? Før elevene gikk i gang med skrivingen hadde de felles idèmyldring på tavla og de laget tankekart. Dette gjorde læreren for å hjelpe i gang de elevene han visste strevde litt. Elevene ble kjempeivrige og kom med mange ideer, alt fra romantisk kjærlighet mellom de to hestene til invasjon fra verdensrommet... Historien skulle de skrive som hjemmelekse, så skulle de presentere historien sin for klassen neste norsktime.  Hvis det var noen som ikke ville lese sin historie selv kunne læreren gjøre det.
Det var så fornøyelig å høre hva elevene hadde diktet. De var så flinke til å skrive, og historiene var så forskjellige. Mange hadde også laget flotte tegninger til historien sin. Klassen hadde tydeligvis en god skrivekultur og de var vant til å gi hverandre positiv og konstruktiv respons. Det ble mye klapping og mye ros til alle historiene. Elevene var glade og veldig fornøyde. De opplevde anerkjennelse for arbeidet sitt, de fikk medvirke i et inkluderende klassefellesskap og de kjente på gleden ved å mestre. Det var virkelig flott og inspirerende å få oppleve dette.
Det minner mye om prosess skriving som det slås et slag for i pensumboka Dialog om tekst, av Anne Håland.